Slike musikalske prosjekter kalles gjerne for band og navnet på slike musikalske prosjekter kalles ofte for bandnavn. I vårt tilfelle er da navnet på dette musikalske prosjektet Klimt 1918. Jeg skjønner bakgrunnen for at de tar dette navnet; det er noe spesielt (selv om det faller meg noe tungvint i starten), det symboliserer noe kunstnerisk og intellektuelt og det faktum at det tilhører en død fyr passer jo rimelig godt inn her all den tid denne gjengen spiller en nedtonet, poppet variant av typen goth-rock med klare referanser til Depeche Mode, The Cure og (til dels) nyere Paradise Lost. Nå liker jeg vanligvis ikke å komme med slike sammenlikninger i forbindelse med anmeldelser men i dette tilfelle synes jeg det var på sin plass å få tegnet et bilde på hva man kan forvente seg når man setter på "Undressed Momento".
Men duger dette da? Tja, ved første gjennomhøring festet jeg meg med at dette var fryktelig pen og trivelig musikk; de hadde gode melodier og har laget en avslappende plate som setter deg i kledelig høsthumør. Men allerede i løpet av denne første runden slo det meg at dette kunne muligens virke noe uoriginalt og langtekkelig. Etter å ha hørt mye på "Undressed Momento" kan jeg forsvare gutta til en viss grad og si at etter hvert som du blir bedre kjent med skiva vil du oppdage litt nye småting her og der som er med på å gi litt dybde til produktet. Plata er godt og smakfullt produsert og får frem stemningen i musikken på en god måte. Men likevel blir dette litt for mye av det samme; låtene tenderer til å likne hverandre og jeg ser for meg at dette er en plate man hører en del på i starten fordi den har mye behagelige stemninger i seg men som man fort blir lei av og legger litt bort for så å komme litt tilbake til den og så videre.
En låt som faktisk stikker seg littegranne ut fra resten er sistelåta; "Stalingrad Theme"; den starter med en liten tale på fransk (som jeg er heller grønn på) for så å sette i gang et gitarriff som kan minne noe som gode gamle seigmen gjorde, bare med litt doble basstrommeruller og greier. Den litt ”røffere” og tyngre stilen synes jeg kledde Klimt 1918 mye bedre enn den halvveike (men veldig vakre og behagelige) goth-popen de til tider serverer eller på "Undressed Momento". Denne låta skiller seg litt ut fra resten fordi den innehar en identitet og et særpreg de andre låtene tidvis mangler, og den frisker opp og rocker litt og DET er ikke dumt.
Alt i alt, hvis du kjøper "Undressed Momento" får du en rimelig koselig ullteppe-bok-og-tekopp-i-sofaen-en-regnfull-høstdag-plate som du sikker kommer til å kose deg med dersom du er glad i den litt mer poppete delen av goth-rocken. Det jeg mener denne plata lider under er litt for homogent låtmateriale, litt for lite variasjon og originalitet. Dette er ei plate jeg setter på som bakgrunnsmusikk men som fort blir litt langtekkelig om jeg setter meg ned for å lytte. Men jeg vil likevel si at dette er ei helt grei skive med behagelige høststemninger som gjør at den lander på en svak treer for de italienske kunstinteresserte rockerene.